Hopp til hovedinnhold
Plakat for Harajuku (2018)

Harajuku

Film
3

Eg er glad Harajuku kom i 2018. Med dette stoffet og den stilen eg forbind med ein del norske filmar frå 1980-talet, ser eg for meg at det kunne ha blitt tungt å komme gjennom om det var ein 1980-talsfilm. Her gjer uttrykket meg meir mottakeleg for alvoret.

Vilde (Ines Høysæter Asserson) høyrer til i eit ungdomsmiljø rundt Oslo S og drøymer om Tokyo. Når ho får ei alvorleg melding om mora, blir draumen om å reise også ein måte å ville sleppe unna på. Ho må møte noko ho ikkje er førebudd på.

Filmen ser godt ut. Det betyr noko for korleis eg tek imot ei slik historie. Alvoret treng ikkje forsvinne fordi bilda har fargar og menneska eit uttrykk som skil seg ut. For meg gir det meir rom til å vere i det som skjer.

Pål Frostad trekker fram nettopp fargespelet, lyssettinga og animasjonsinnslaga på Filmkikk (filmkikk.no). Han meiner desse vala bind Tokyo-draumen saman med Oslo-miljøet. Det er eit godt perspektiv på korleis stilen kan høyre til i historia.

Eg blir ikkje like begeistra som han, men finn ein alvorleg ungdomsfilm som er lettare å ta inn enn tematikken åleine kunne ha fått meg til å vente.