
Hello, My Name Is Doris
Doris (Sally Field) er festleg i Hello, My Name Is Doris. Situasjonen ho rotar seg borti, er både ubehageleg og morosam. Eg får ein god del glede av henne, sjølv om filmen ikkje klarar å fylle heile lengda med like god komedie.
Ho forelskar seg i den langt yngre kollegaen John Fremont (Max Greenfield). Ho prøver å finne ein veg inn i livet hans, og måten ho tolkar kontakten mellom dei på, gir rom for fleire pinlege møte.
Det er noko ved denne kombinasjonen av håp og sosialt ubehag som fungerer. Etter kvart dabbar det likevel av. Hovudpersonen gir filmen mykje, men det er ikkje nok til å halde komikken på same nivå gjennom alt.
Carson Lund på Slant Magazine (slantmagazine.com) er langt strengare. Han meiner filmen gjer Doris til ein vits gjennom for mange enkle poeng om alderen og den rare åtferda hennar. Eg finn meir å more meg over, men er heller ikkje like nøgd heile vegen.
Det beste her er selskapet til Sally Field. Filmen rundt henne har ikkje alltid like mykje å by på.
