
Hôhokekyo tonari no Yamada-kun
Hôhokekyo tonari no Yamada-kun, eller My Neighbors the Yamadas, har ei fin samansetning av små sekvensar frå livet til ein japansk familie. Eg likar det opplegget betre enn filmen som heilskap. Animasjonen blir litt for enkel for meg.
Me følger familien gjennom kvardagslege situasjonar, med foreldre, barn og ei bestemor som alle har sine særtrekk. Filmen går frå éin liten episode til ein annan. Han bygger derfor meir på korte observasjonar enn på ei stor samanhengande historie.
Den enkle historia gir meg ikkje nok anna å bli opptatt av. Eg blir dermed verande merksam på det enkle uttrykket også. Samansetninga er fin, men innhaldet løftar ikkje opplevinga slik eg skulle ønske.
Omtalen på Iridium Eye Reviews (iridiumeye.wordpress.com) gir animasjonen mykje ros. Skribenten likar dei enkle figurane og akvarellpreget, og meiner familiedynamikken er truverdig. Der blir nettopp det enkle sett som ein styrke, medan eg får mindre glede av det.
For meg endar filmen svakt. Det finst noko fint i måten dei små episodane er sette saman på, men eg saknar meir interessant innhald rundt dei.
