
Hotel St. Pauli
Hotel St. Pauli var betre enn eg hadde venta. Det seier dessverre mest om forventningane. Han er framleis ein av dei verste norske filmane eg har sett, men det finst ei viss glede i kor dårleg han kan vere.
Jor (John Ege) er ein forfattar som bur saman med Gerda (Amanda Ooms) i København. Når Morgan (Øyvin Bang Berven) kjem inn i livet deira, blir det eit trekantdrama med sex, rus og konfliktar. Det høyrest meir hendingsrikt ut enn eg opplever filmen. Det skjer svært lite som held interessa mi oppe.
Tida går seint. Lange parti utan dialog kan fungere godt, men her gir dei meg mest høve til å tenke på kor lenge eg har sete. Tidsrekkefølga gjer heller ikkje historia lettare å få tak på. Eg blir sittande og prøve å finne ut korleis hendingane heng saman, utan at eg får særleg lyst til å løyse det.
Pål Frostad på Filmkikk (filmkikk.no) meiner også filmen manglar driv. Han skriv at forteljarstemma og den oppstykka tidsrekkefølga skaper avstand til dramaet. Det er eit meir nøkternt uttrykk for noko av frustrasjonen min. Eg finn lite å engasjere meg i når filmen først prøver å vere alvorleg.
Det dårlege skodespelet gir heldigvis nokre ufrivillig morosame stunder. Den påfallande sexen bidreg også til at dette blir ei merkeleg oppleving. Men musikken er det eg faktisk vil rose. I ei scene i skogen skaper han ei stemning eg gjerne skulle ha fått meir av.
Resten har mest verdi om me likar å sjå dårleg film og kommentere undervegs. Der kan Hotel St. Pauli nesten få ein slags sjarm. Utan den gleda blir det lite att.
