How to Train Your Dragon - Filmdagbok

How to Train Your Dragon 2010

Kven skulle tru det? At eldspyttande dragar på innsida er følsame skapningar så lenge du veit korleis du skal trena dei rett. Det er i hovudsak premissen til den mykje anerkjente Dreamworks-filmen, om korleis å trene din drage. Men det er òg ei djupare melding her, om korleis me kan fungere i lag.

Dette er kanskje den første filmen eg eg har sett der vikingane sine store plyndringstokter ikkje er mot menneskelege motstandarar. Og der deira rykte som ei gruppe sadistiske, mordariske bøller er knytt til aggresjonen deira mot dragar. Det er der hovudpersonen til filmen, Hiccup, den unge nerdete sonen til Viking-leiaren, Stoick the Vast, må læra samfunnet ein viktig leksjon: At det er betre å bruke hjernen i staden for fysisk styrke.

Det tek litt tid for How to Train Your Dragon å koma i gang. Handlinga tek seg ikkje opp før Hiccup først inn i andre akt byrjar å pleia Toothless tilbake til å bli frisk. Toothless er den søte, men hyperaktive dragen som han er ansvarleg for å skada.

Toothless ser ut som ein leopard med venger, men ser ut til å ha temperamentet til ein elskverdig hund. Det viser at seg dragar har ei unnskyldning for si dårlege åtferd: Dei er redde ein stor og skummel drage som vikingane fryktar, men som dei aldri har sett. Hiccup oppdagar mysteriet om denne skremmande dragen når han flyg inn i reiret, etter å ha funne ut korleis han skal fly Toothless utan å falle av sjølv.

I mellomtida i vikingbyen, er Hiccup ikkje reint frivillig blitt overtala til å delta i drageopplæringsskule med ei samling av andre unge urokråker. Og endeleg etter ei stund omvender Hiccup dei rundt seg til å trene opp dragar, framfor å drepe dei.

How to Train Your Dragon er ei forteljing best eigna for barn. Vaksne vil likevel enno imponerast over den utmerkte, overdådige animasjonen, omhyggeleg laga over ei årrekkje av ei gruppe høgt talentfulle animatørar. Om animasjonen er nok for sjåaren til å oversjå den heller manglande historia, er eit spørsmål om personleg smak. For meg er filmen verd å sjå, mest på grunn av den imponerande tekniske gjennomføringa, framfor si føreseielege forteljing.