Hopp til hovedinnhold
Plakat for Identity (2003)

Identity

Film
3

Det er mykje i Identity som fungerer godt i byrjinga. Filmen får raskt på plass ei intens stemning. Karakterane er både interessante og truverdige nok.

John Cusack og Ray Liotta tilfører spesielt tyngde til sine rollar. Det er interessant å få dei gradvise avsløringar av kven karakterane i det avgrensa miljøet eigentleg er. Så dei første 45 minuttane held på ei spenning som gjer at eg lurer på korleis alt heng saman.

Premisset er ein flokk framande som er samla på eit isolert motell. Plutseleg er det ein mordar blant dei. Det er litt som Agatha Christie-historie.

Så går det for langt. Halvveges uti så mistar filmen grepet. Det er ikkje så spennande lenger, fordi me får avsløringa for tidleg. Dermed er det berre å vente til filmen skal bli ferdig.

Ei vending kan endre historia utan å gjere henne meir spennande. J.J. Grant på The Shadows & Light Film Blog (shadowsandlightfilmblog.wordpress.com) meiner at forsøket på å vri sjangerkonvensjonane får filmen til å gløyme å skape frykt. Han er mindre positiv enn eg til byrjinga, men innvendinga treff problemet med resten. Det hjelper lite å overraske med korleis alt heng saman dersom spenninga blir borte på vegen.

Stemninga som var så god, forsvinn gradvis, og eg sit att med ein lang halvtime der all spenning er borte.

Slik endar det med at Identity var ein lovande thriller, men går seg vill. Skodespelarane gjer så godt dei kan. Nokre scener er minneverdige nok, men historia taper på at dette skal vere for smart.