Hopp til hovedinnhold
Plakat for Inland Empire (2006)

Inland Empire

Film
5

Å finne rom for ein tre timar lang David Lynch-film er lettare sagt enn gjort. Men når det først skjedde blei eg positivt overraska over kor godt eg likte Inland Empire.

Enkelt fortalt handlar det om ein kvinnelege skodespelar (Laura Dern) som får tilbode rolla i ein film som tidlegare har vore prøvd spelt inn utan hell. Etter kvart blandar det seg inn ein solid dose surrealisme, overnaturlege hendingar, tidskrøll og eit psykisk samanbrot som gjer at eit handlingsreferat er unyttig.

No skrapar eg rett nok berre i overflata. Kanskje det betre forklart er å seie at David Lynch har gått solid til sida for etablert spelefilm denne gongen, endå meir enn før.

Eg lét meg søkke inn og påskjøninga var ein film som forvirra, skremte og køyrte dampvegvalsen fram og tilbake over hjernebarken. Uforståeleg er det nok, men bitane passar saman, arbeidet med lyden er eksellent utført og gjekk saman med eit litt grumsete fotoarbeid inn for å forsterke den mørke stemninga eg blei hekta på undervegs.

Thomas Caldwell på Cinema Autopsy (cinemaautopsy.com) meiner at ein ikkje treng forstå filmen bokstavleg for å få noko ut av han. Han framhevar den kjenslemessige krafta i musikken, lydbildet og dei visuelle grepa. Det er mykje av den same opplevinga eg sit igjen med. Eg treng ikkje kunne gjere greie for alle samanhengane når David Lynch får forvirringa og den mørke stemninga til å verke så sterkt undervegs.