
Isle of Dogs
Isle of Dogs er kanskje det beste eg har sett så langt i år. Wes Anderson er ein filmskapar eg får mykje ut av frå film til film. Her treff han uvanleg godt, også samanlikna med den første animasjonsfilmen hans.
I ein japansk by blir hundane sende til ei søppeløy etter eit sjukdomsutbrot. Guten Atari reiser dit for å finne sin eigen hund. Han får hjelp av ein flokk som må klare seg i eit miljø menneska har gitt frå seg.
Eg likar kor godt staden og historia høyrer saman. Øya gir filmen eit eige liv, og humoren passar inn i det merkelege opplegget. Det er ikkje berre eit uttrykk eg kan beundre utanfrå. Eg er med på forteljinga også.
Skribenten på The Film Blog (thefilm.blog) blei overraska over kor sterkt bandet til hundane verka. Omtalen rosar også dei nøye bygde miljøa. Det passar med at eg får så mykje ut av kombinasjonen, sjølv om begeistringa mi er endå større.
Dette er den beste av stop motion-filmane til Wes Anderson for min del. Historia, humoren og verda han bygger, fungerer saman.
