
Jack
I Jack spelar Robin Williams guten Jack. Han har ein genetisk tilstand som gjer at han veks fire gonger raskare enn vanlege folk. Som tiåring ser han ut som ein 40-åring.
Foreldra er beskyttande. Dei trur han vil bli mobba, og har han på heimeskule lenge. Men omsider byrjar Jack i den vanlege skulen.
Regissørlegenda Francis Ford Coppola står bak. Filmen er laga med stødig han. Det er både eit tullete premiss, men òg grunnlaget for ei sår handling. Utviklinga til filmen med tanke på dette tykker eg at regissøren har løyst godt.
Jack kan vere både varm og rørande. Det er nok av humor til å gjere opplevinga meir til ein komedie enn eit drama, men innslag av begge delar er godt balansert.
For meg var Robin Williams sitt spel som Jack engasjerande. Eg likte korleis han framstilte ei sårbar side.
Roger Ebert er langt meir kritisk på RogerEbert.com (rogerebert.com). Han meiner manuset vel opplagde komiske poeng framfor å undersøke korleis livet til Jack faktisk ville vere. Men han framhevar møtet med læraren som ei scene som verkeleg viser dilemmaet hans. Eg opplevde balansen mellom humor og sorg som betre, men skjønnar kva Roger Ebert etterlyser. Dei mest varsame møta gir også for meg sårbarheita størst plass.
