
Kaze no tani no Naushika
Sjølv om ikkje alle Studio Ghibli-filmane imponerer går eg til dei usette med forventingar. Kaze no tani no Naushika, eller Nausicaä of the Valley of the Wind, er ein av dei eg har hatt mest lyst til å sjå. Til stor glede innfridde han. Animasjonen flyt ikkje som i produksjonane som kjem i dag, men er upåklageleg storarta og detaljert.
Opninga gjer også sterkt inntrykk på Obscurendure (obscurendure.blogspot.com). Der blir lydarbeidet og musikken framheva som avgjerande for stemninga, medan dei måla bakgrunnane gir verda både venleik og særpreg. Det er ei god påminning om at detaljrikdomen handlar om meir enn sjølve rørsla i animasjonen. Filmen får meg inn i dette universet før dei store konfliktane tek over, og har dermed noko å bygge eventyret vidare på.
Universet som handlinga går føre seg i er eventyrleg og tok tak i meg frå første stund. Samtidig ligg det alvor i botnen av eventyret. Verda er trua av massiv forureining og naturen har reagert. Det store spørsmålet er korleis menneska skal oppføre seg med tanke på desse reaksjonane.
I hovudrolla finn me den unge prinsessa i dalen til vindane, Nausicaä, ei tøff jente og meister til å navigere eit kryssingsfartøy av seglfly og hangglider. Mykje action kan forventast i både lufta og på bakken. Filmen handlar om krig mellom menneske og mellom menneske og kjempeinsekt som erobrar stadig meir land.
Historia blir fortald frå ståstaden til den unge jenta. Det barnlege sinnet skadar ikkje alvoret, og alvoret skadar heller ikkje den leikne tonen. Som i dei beste Studio Ghibli-filmane er det balansert, spennande og imponerande.
