
Kill Bill: Vol. 1
Eg såg Kill Bill: Vol. 1 med store forventingar om bloddryppande hemnscener. Quentin Tarantino leverte.
Karakteren The Bride blir angripen av tidlegare kolleger i attentatlaget Deadly Viper på bryllaupet sitt, skoten i hovudet av ekskjærasten Bill, og vaknar opp fire år seinare frå koma utan det ufødte barnet sitt. Ho set opp ei dødsliste. Så går ho i gong med eit hemntokt mot alle som bidrog til at ho mista barnet, bryllaupet og fire år av livet hennar.
Slåstscenene er det som gjer filmen til noko heilt anna enn vanleg actionunderhaldning. Skodespelargjengen trena visst i fleire månader med ein kampcoreograf. Det synest.
Quentin Tarantino hentar inspirasjon i alt frå samuraifilmar til spagettiwestern og kung fu-klassikerar. Det er openbert at han elskar desse sjangrane. Og her gjer han materiale til noko eige. Det er tydeleg kvar han har henta ideane frå, men filmen er noko eige.
Tom Gillespie på The Wrath of Blog (the-wrath-of-blog.blogspot.com) meiner filmen brukar kjennskapen vår til sjangrane som ein del av moroa. Han ser lånte bilete og musikk, men òg ein filmskapar som leikar med forventingane framfor berre å kopiere. Det passar godt med at eg opplever dette som noko eige. Slåstscenene og musikken gir hemntoktet ei form som er lett å bli riven med av, sjølv når inspirasjonskjeldene er tydelege.
Det er tilfredsstillande måten filmen er bygd opp på. Quentin Tarantino hoppar mellom tid og perspektiv, utan at det blir forvirrande. Musikkvala er som alltid gode.
Kill Bill: Vol. 1 er ein godt skrudd saman film. Han er ikkje for alvorleg. Han er ingen parodi. Han er visuelt slande. Det er morosamt og eit godt hemndrama.
