
Kimi-tachi wa dô ikiru ka
Kimi-tachi wa dô ikiru ka er Studio Ghibli på høgt nivå. Kanskje ikkje heilt på toppen, men ikkje langt unna. Det begynner som eit drama og utviklar seg til noko langt meir eventyrleg, absurd og småskummelt.
Ein gut flyttar frå Tokyo til landet etter at mora døyr under krigen. Der møter han ei merkeleg hegre og blir etter kvart trekt inn i ei verd som er langt frå den han kjenner. Sorga er eit utgangspunkt, men filmen lar reisa ta fleire uventa vegar.
Eg er engasjert heile vegen. Det er fint å følge ein film som kan skifte slik undervegs, utan at eg mistar interessa. Det dramatiske gir meg ein inngang, og det eventyrlege gir meg lyst til å sjå kvar me hamnar.
Brian Tallerico på RogerEbert.com (rogerebert.com) peikar på at handlinga etter kvart fungerer meir gjennom kjensler enn gjennom vanleg forteljarlogikk. Det er ein god måte å nærme seg ein film som tar så mange rare vendingar på.
For meg er det ikkje nødvendig at alt held seg innanfor den første ramma. Eg blir med vidare når filmen blir både absurd og litt ubehageleg. Kimi-tachi wa dô ikiru ka gir meg ei god reise og mykje av det eg håpar på når eg set meg ned med ein Studio Ghibli-film.
