
Kjærlighetens kjøtere
Henrik Larsen (Gard B. Eidsvold) reiser etter eit mislykka frieri frå varme Oslo til kalde Grønland der han skal drive jakt for eit fangstkompani. I lag med to andre skal han halde til på eit isolert område i eit år.
Folka han møter, er kalde ytterpunkt i samfunnet, slik staden er det. Randbæk (Stellan Skarsgård) og Holm (Bjørn Sundquist) er like ulike kvarandre som dei er Larsen. Stellan Skarsgård gjer her ei av sine beste roller. Men i den ugjestmilde naturen er dei alle avhengige av kvarandre.
Kjærlighetens kjøtere er ei brutal psykologisk og fysisk historie, der natur og kultur ligg på frysepunktet og avstanden til galskap store delar av filmen ligg og vippar på null. Nokon lyspunkt gir håp utover og ei tydeleg karakterutvikling, først og fremst med Larsen, gjer at eg aldri blir for komfortabel med å forstå handlinga undervegs.
Eg hadde høyrt mykje bra om Kjærlighetens kjøtere, men blei tatt litt på senga over kor komplett han kjennest. Han bruker tida godt og held seg i live i over to timar. Det skjer utan at han har så mykje anna å styre med enn forholdet mellom tre vidt ulike menn langt unna allfarveg.
Kulda verkar saman med maktkampen mellom mennene for Pål Frostad på Filmkikk (filmkikk.no). Han meiner fotoet og manuset trekker i same retning, medan Stellan Skarsgård sitt sterke nærvær gjer isolasjonen endå meir intens. Det utdjupar kvifor dette aldri kjennest som berre tre menn i ei hytte. Naturen pressar dei saman, og samspelet gjer at det tronge rommet stadig kan bli farlegare utan at filmen treng å finne på ei ny ytre hending.
