Hopp til hovedinnhold
Plakat for Krampus (2015)

Krampus

Film
3

Krampus var ein film som i utgangspunktet gjekk under radaren min. Jo, eg hadde sett plakaten tilbake i 2015, men det var ikkje ein film som hadde fanga merksemda mi. Men eg fekk sjansen til å sitte ned og sjå han her i 2016, og eg må seie at dette verkeleg var ein film der eg hadde gått glipp av noko.

Dette er ein grøssarkomedie som klarar å ta begge sjangrane og blanda dei saman til eit godt utfall. Og Krampus er ein film som verkeleg burde sjåast viss du likar sjangeren. Han har nok komedie til å fungere godt på skjermen, men går ikkje inn for å vere ein film der du sit og ler høgt av det som skjer. Komedien er subtil, til poenget og det verkar. Og for grøssarelementa, vel, dei fungerer ganske bra, særleg fordi det er ei god oppbygging av spenning i filmen. Godt jobba, regissør Michael Dougherty.

Historia er ein mørk vri på julestemninga. Det handlar om ein dysfunksjonell familie som har samla seg til juleferien. Men unge Max er lei og snur ryggen til jula. Ved å gjere det framkallar han den demoniske skuggen til Saint Nick, ein frykteleg skapning som heiter Krampus, som berre søker etter å straffe dei som mista trua.

Som eg nemnde før, så er det ei flott oppbygging gjennom heile filmen, heilt fram til det dei demoniske kreftene blir utløyst og endeleg vert avsløra. Etter det mistar filmen heller ikkje moment eller vert heller ikkje mindre interessant. Nei, regissør Michael Dougherty klarte å halde filmen gåande i same høge tempo.

Det er ein god gjeng skodespelarar i filmen, som David Koechner, Krista Stadler, Adam Scott og Conchata Ferrell. Folk spelte ganske bra og verka som om dei hadde det artig i denne filmen.

Skrekkelementa vert òg verkeleg gjort levande på skjermen med gode spesialeffektar. Dei klarte verkeleg å trekke noko imponerande ut av hatten her. Effektane var realistiske, og dei ulike skapningane var fantastiske, og det var ei stor mørk ånd som gjennomsyra alle desse designa så det fungerte så godt til fordel for filmen.

Tenzin Swift på Zenlike Immaturity (zenlikeimmaturity.blogspot.com) framhevar også dei urovekkande skapningane og stemninga av å vere innestengd i snøstormen. Han meiner at humoren fungerer utan å svekke grøssinga. Det er mykje av den same balansen eg likar. Filmen får vere morosam, men tek dei mørke sidene alvorleg nok til at spenninga held seg også når me får sjå meir av trusselen.

Eg vart verkeleg underhalde av Krampus, og eg er glad for at eg endeleg fekk sett han. Viss du ikkje har sett filmen endå, kan eg sterkt rå til at du gjer det, fordi det er absolutt verd tida.