
Kumo no mukô, yakusoku no basho
Eg likar den mystiske vrien på Kumo no mukô, yakusoku no basho. Filmen opnar eit Japan som liknar det me kjenner, men der historia har teke ei anna retning. Det gir meg noko å lure på før eg har fått tak på korleis alt heng saman.
Landet er delt i to etter andre verdskrigen. To gutar bygger eit fly og drøymer om å kome fram til eit stort tårn på den andre sida av grensa. Ei jente dei begge kjenner, blir ein del av løftet deira. Vennskap, forelsking og science fiction blir fletta saman.
Filmen har litt av alt mogleg. Det er ikkje nødvendigvis eit problem for meg, for eg likar denne blandinga godt nok. Romantikken gjer likevel ikkje så sterkt inntrykk som eg kunne ønske. Eg skulle gjerne kjent meir på den delen av historia.
På Opus (opus.ing) meiner Jason Morehead at noko av det uklare gjer verda større og meir interessant. Han saknar samtidig meir innhald i enkelte forklaringar mot slutten. Eg har mest sansen for mysteriet i seg sjølv. Det som held mi begeistring litt tilbake, er kontakten med romantikken.
Eg er likevel fornøgd. Det er nok ved denne alternative verda til at eg vil følge historia, sjølv om ikkje alle delane får like godt tak i meg.
