
La dolce vita
La dolce vita er ein av dei klassikarane du gjerne kjenner namnet på lenge før du ser filmen. Ei bestemt scene er også kjend langt utanfor sjølve historia. Det gav han noko å leve opp til, og for meg klarer han ikkje heilt det.
Marcello Rubini (Marcello Mastroianni) skriv om kjendislivet i Roma. Han bevegar seg mellom festar, forhold og møte med menneske som ser ut til å ha mykje, utan nødvendigvis å vere særleg fornøgde. Filmen følger han gjennom fleire slike episodar.
Federico Fellini har både gledd og skuffa meg før. Eg er i grunnen glad for at denne er såpass god, sjølv om eg ikkje får det store møtet som ryktet kunne gi forventingar om.
I den tidlege omtalen sin på RogerEbert.com (rogerebert.com) skriv Roger Ebert om skiljet mellom den praktfulle overflata og tomheita i det søte livet. Han meiner det er samfunnet rundt figurane som står sterkast fram. Det gir ein annan veg inn i filmen enn den ikoniske scena, sjølv om det ikkje gjer opplevinga mi større.
