
La grande bellezza
Eg blei eigentleg overraska over kor godt eg likte La grande bellezza. Han er litt rar og fjern, men fungerer likevel svært godt for meg. Italienske filmar med liknande tematikk og uttrykk har ikkje alltid gjort det tidlegare.
Jep Gambardella (Toni Servillo) er ein journalist i Roma som skreiv ein roman for mange år sidan. No fyller han 65 og lever blant festar og velståande kjenningar. Samtidig begynner han å sjå annleis på livet han har brukt så mykje tid på.
Eg kjenner framleis at noko er fjernt. Likevel blir ikkje det avgjerande for opplevinga. Denne gongen får eg mykje ut av ein type film eg ikkje nødvendigvis hadde venta å like.
Emma Simmonds trekker på The Arts Desk (theartsdesk.com) fram korleis kameraarbeidet held dei mange møta og avstikkarane saman. Ho opplever ein samanheng i det som kunne ha blitt oppstykka. Det er ein nyttig måte å nærme seg kvifor ein slik film kan fungere på.
