
La Môme
Filmen hoppar fram og tilbake i tid, og teiknar eit bilete av Edith Piaf som både er rufsete og poetisk. Det er ikkje eit komplett portrett. Det som er fortalt frå livet hennar treff godt. Det handlar om barndomen, fattigdommen og dei første åra som artist. Samt perioden då ho blei berømt. Me blir også vitne til ein kropp og ei stemme som er i ferd med å brytast ned.
Marion Cotillard preseterer veldig bra. Ho går heilt inn i Piaf, både fysisk og mentalt. Scenene på scenen er spesielt gode. Medan privatlivet hennar ofte er klaustrofobisk og prega av smerte.
Visuelt er filmen rik og detaljert, frå kostyme til lyssetting. Musikken er sjølvsagt sentral.
Ei ujamn, men sterk skildring av eit liv som blei levd på kanten.
Marion Cotillard er også nøkkelen til filmen for Thomas Caldwell på Cinema Autopsy (cinemaautopsy.com). Han meiner ho fangar både sårbarheita og dei mindre tiltalande sidene ved Édith Piaf, og at den oppstykka forteljinga samlar seg rundt kjenslemessige brytpunkt. Det utdjupar noko av styrken eg finn her. Filmen treng ikkje gi oss eit fullstendig livsløp når prestasjonen i sentrum får dei utvalde delane til å verke så sterkt.
