
Le Grand Bleu
Luc Besson står bak Le Grand Bleu, eit drama og ei eventyrleg historie om dykking. Om havet, farane som ligg der og konkurransen om å kome djupast. Det er eit opplegg som held meg med, også i ein lang versjon av filmen.
Jacques Mayol (Jean-Marc Barr) og Enzo Molinari (Jean Reno) har kjent kvarandre sidan barndommen. Som vaksne møtest dei i fridykkinga, der konkurransen dreier seg om å dykke utan pusteutstyr. Vennskap og rivalisering får dermed ei ganske farleg ramme.
Det er også eit snev av humor her. Det passar spesielt godt når Jean Reno er med. Han er ein gjengangar hos Luc Besson, og det er fint å ha den sida av filmen med i alt dramaet på og under sjøen.
Omtalen av regissørversjonen på Calgary Society of Independent Filmmakers (csifblog.wordpress.com) framhevar også Jean Reno som komisk innslag. Meldaren likar at filmen lar reisa ta tid, sjølv om tempoet er rolegare enn mange vil vente.
Versjonen eg såg, er oppunder tre timar. Det er lenge, men filmen held seg godt heile vegen. Eg får både dramaet, konkurransen og den eventyrlege sida ved dykkinga. Då blir ikkje lengda noko stort hinder.
