
Louis C.K.: Oh My God
Eg har blitt fan av Louis C.K. siste året, og har minst like mykje sans for serien Louie som for standupkomedien hans.
HBO sendte i april 2013 Louis C.K.: Oh My God, som er eit show på ein time med nye vitsar sidan sist.
Det startar litt enkelt, med vitsar som eg ikkje synest var dei beste. Men så tar det seg opp etter kvart. Louis C.K. serverer vitsar i kjent stil, ofte basert på det same grunnlaget som einsleg, barnefar og mann i 40-åra, som han har gjort før. Men det fungerer. Det kjennest nytt, og Louis C.K. viser igjen med Louis C.K.: Oh My God at han er ein meister, som har meir enn ein enkel gimmick å spele på.
På Deer in the Xenon Arc Lights (deerinthexenonarclights.wordpress.com) får sjølve framføringa mykje av æra. Skribenten meiner røyster, rørsler og forteljarevne gjer mørke tankar om kvardagen til noko meir enn berre utsegner. Det er ein god inngang til kvifor eg framleis får så mykje ut av Louis C.K. Han vender tilbake til kjende erfaringar, men finn nye vegar inn i dei og får vitsane til å kjennast ferske.
