
Love at First Sight
Det viktigaste i Love at First Sight er at eg får sansen for paret. Haley Lu Richardson og Ben Hardy gir meg ein grunn til å vere med på denne romantiske komedien, også når opplegget er ganske kjent.
Hadley (Haley Lu Richardson) og Oliver (Ben Hardy) møtest på ein flyplass før ein tur frå New York til London. Dei får kontakt, men det blir ikkje like enkelt å halde på henne når dei kjem fram. Rundt den gryande romansen finst også familie og ting dei må møte kvar for seg.
Filmen har akkurat nok djupn til at eg kjenner med dei. Det treng ikkje bli eit stort drama for at det skal ha noko å seie korleis det går. For meg held det at eg har lyst til å sjå desse to finne fram til kvarandre.
Nell Minow meiner på RogerEbert.com (rogerebert.com) at filmen fortel oss for mykje om kor sterk kontakten er, utan å vise henne godt nok. Der opplever eg paret annleis. Eg får den sympatien eg treng for å følge historia.
Dette er ein kurant Netflix-romanse. Han har ei enkel ramme, men nok menneskeleg innhald til at eg ikkje berre ser eit opplegg som skal gjennomførast. Eg bryr meg passe mykje om kor det endar.
