
Magnolia
Alle snakkar om kor god Magnolia er. Eg syntest han var vanvittig lang og kjedeleg. Det er ikkje alltid ryktet til ein film og opplevinga av å sjå han kjem særleg godt overeins.
Paul Thomas Anderson følger fleire menneske i San Fernando Valley gjennom eit døgn. Historiene handlar mellom anna om familie, anger og forhold som har gått gale. Det er mange figurar og fleire forteljingar som skal finne plass i den same filmen.
Eg kan like ein langsam film. Problemet er derfor ikkje at alt må gå raskt. Problemet er at eg ikkje klarer å like denne medan eg sit der. Når interessa ikkje held følge med lengda, hjelper det lite kor mykje filmen prøver å romme.
Rick DeMott meiner på Animation World Network (awn.com) at nettopp dei mange figurane og parallellane mellom dei gjer filmen vellukka. Han ser ei undersøking av kor samansett livet er. Eg skjønar at det kan vere mykje å hente her for andre, men eg fann ikkje vegen inn.
Det er ei oppleving som framfor alt blei prega av tida ho tok. Eg skulle gjerne ha vore like begeistra som dei som anbefaler Magnolia. For meg blei han berre for lang og for kjedeleg.
