
Maps to the Stars
Sjølv om mykje liknar på ei samla forteljing om tilfeldige personar, så har figurane Maps to the Stars ei felles fortid.
Det er mykje som kjem til overflata. Gamle sår, svik, og meir. David Cronenberg har tryffe godt på framstillinga av noko falsk. Eit blikk mot ei mørk side av Hollywood. Det er veldig dømmande.
Her er det kjemping med knivar og klør. Heldigvis har karakterane sine grunnar som kjem fram.
Filmen har nokre lyspunkt. Julianne Moore leverer gode replikkar. Likevel blir det ei kald oppleving. Det er ein avstand mellom kamera og folk.
Julianne Moore er også midtpunktet for skribenten på chriswhyteblog (chriswhyteblog.wordpress.com), som meiner ho gjer den sjølvopptekne skodespelaren både motbydeleg og fascinerande. Han finn meir svart komikk og kraft i heilskapen enn eg gjer. Eg ser at prestasjonen passar den falske verda rundt henne, men opplever ikkje at overdrivingane trekker meg nærare. Avstanden blir for stor til at det mørke dramaet verkeleg engasjerer.
Humoren sit ikkje. Ikje alt heng like godt saman. Filmen kan overdrive utan at eg likar måten. Det er ikkje alltid truverdig nok heller, sjølv innanfor rammene til filmen. Eg kan like forsøket, sjølv om eg aldri blei engasjert i drama.
