Hopp til hovedinnhold
Plakat for Me, Myself & Irene (2000)

Me, Myself & Irene

Film
3

Det er noko ujamnt, for å seie det mildt, med Me, Myself & Irene. Jim Carrey kastar seg inn i filmen med alt han har av grimasekunst, villt kroppsspråk og det som elles høyrer med når han går fullt ut i komisk modus. Og for dei som likar den versjonen av Jim Carrey, så er dette kanskje midt i blinken. Det er høglydt, det er grovt, og det er heilt klart laga for å få deg til å le av det upassande.

Sjølv om eg kunne humre litt av det sprøe opplegget og dei totalt grenselause situasjonane, som den mildt sagt absurde ku-scena eller dei skrullete sønene, så er det noko litt slitsamt med filmen i lengda. Han er for lang for sin eigen sjanger, og humoren slit med å halde seg frisk gjennom heile løpet. Det er mange småting som irriterer, som språkbruken, stereotype bikarakterar og ei litt ubehageleg behandling av psykisk sjukdom som berre blir brukt som komisk krydder.

Men midt oppi alt dette er det òg glimt av ein slags varme og rørsle, spesielt i relasjonen mellom Jim Carrey og Renée Zellweger. Det kunne blitt ein betre film, kanskje med litt meir disiplin i regien og eit strammare manus. Men som eit halvgløymt prosjekt frå brørne Peter Farrelly og Bobby Farrelly frå tusenårsskiftet, er det omtrent det me kan vente.

David Keyes på Cinemaphile (thecinemaphileblog.com) meiner energien til Jim Carrey er større enn det filmen rundt gir han å arbeide med. Han rosar dei raske skifta i ansikt og kropp, men finn for lite humor i historia som ber dei. Det er ganske nær noko av problemet mitt. Ein imponerande komisk innsats er ikkje alltid nok til å halde ein lang komedie frisk. Eg finn nokre varme glimt, men skulle gjerne sett dei i eit strammare opplegg.