
Moonlight
Eg hadde venta å kjenne meir. Moonlight følger Chiron gjennom tre periodar av livet. Som barn, som tenåring og som vaksen. Filmen er godt bygd opp, han ser bra ut, og skodespelarane er gode. Historia er òg god.
Likevel er det berre innimellom at scenane treffer der eg trur dei er meinte å treffe. Eg ser kva filmen vil, men kjensla kjem ikkje like ofte som eg hadde rekna med. Det er vanskeleg å setje fingeren på kvifor, og difor var han ein vanskeleg film å rangere. Ein del av meg ser på fire stjerner, ein annan del trekker mot tre.
Dansk Filmmagasinet Ekko peikar på noko liknande i omtalen på Filmmagasinet Ekko (ekkofilm.dk). Kritikaren meiner at filmen, som hovudpersonen, er så oppteken av å skjule kjenslene sine at han ikkje alltid har den umiddelbare slagkrafta ein kunne vente. Ekko er likevel meir begeistra enn meg og kallar filmen eit ekstraordinært verk. Men tanken om ein film som held tilbake, forklarer godt kvifor opplevinga for meg blei litt meir distansert enn eg trudde.
Eg er glad for at eg har sett Moonlight. Han er god, og ligg på kanten til det betre.
