
Moonrise Kingdom
Eg er fan av Wes Anderson, og reknar med mange andre er det på grunn av evna hans til å lage film på film som hyllar både filmskaping, detaljar og gode karakterar.
Wes Anderson har nokon kjenneteikn. Blant anna dukkar både Bill Murray og Jason Schwartzman opp i mange av filmane hans. Karakterane hans er gjerne ei blanding av direkte, feige og emosjonelt tilbakeståande. Med andre ord spesielle. Ikkje alle og ikkje alltid. Men nok til at det blir lagt merke til.
Moonrise Kingdom er ein film som legg meir vekt på stil enn på ei god historie. Eg saknar det ekstra som får meg engasjert i historia om to forelska barn som flyktar frå ein liten by. Det er mykje komedie, mange snodige episodar som dukkar opp til overflata, men det går rett og slett noko tregt. Og eg gidd ikkje investere mykje ettertanke til filmen, dessverre.
Jeffrey Overstreet ser stilen som tett knytt til meininga på Jeffrey Overstreet (jeffreyoverstreet.com). Han les den barnlege forma som ein måte å få dei vaksne til å sjå kva dei unge treng av dei. Det er ei rausare tolking enn mi eiga oppleving gav rom for. Eg såg dei fine detaljane, men sakna engasjementet som kunne ha fått dei til å samle seg til noko meir.
