
Murder on the Orient Express
Det ser flott ut og har ei stjernespekka rollebesetning, men det blir mest overflatisk.
Kenneth Branagh sitt forsøk på å gi nytt liv til Hercule Poirot er eit godt forsøk, men det er ikkje fantastisk.
Filmen legg seg tett opp til originalforteljinga, men den klaustrofobiske stemninga om bord på toget er aldri heilt til stades. Alt er stort, vakkert og polert. Eg forstår at dette må vere litt ekstra for å fortene filmstatusen, og det er ein hovedstraumsfilm, men det treff meg ikkje heilt.
Skodespelarar som Michelle Pfeiffer, Daisy Ridley og Judi Dench er med, men det blir med at dei berre er kjente ansikt. Dei tilfører ikkje så mykje til totalen. Det er som om dei spelar kvar for seg.
Det gjer at det aldri toppar seg. Trass i dramatiske innslag som snøstorm, mord og dramatiske avsløringar. Resultatet blir ei pen og underhaldande oppleving. Utan gnisten som kunne ha gjort den minneverdig.
Det blankpolerte uttrykket kan også opplevast som eit løft. Hannu Mäkinen på Hande’s Blog (thehande.wordpress.com) meiner at bileta, regien og delar av rollebesetninga gir nytt liv til historia, sjølv om actioninnslaga og den lange avslutninga trekker ned. Eg er mindre overtydd. Det han finn friskt, blir for meg ofte ei pen overflate som ikkje heilt får fram spenninga mellom menneska på toget.
