Hopp til hovedinnhold
Plakat for Nattevagten - Dæmoner går i arv (2023)

Nattevagten - Dæmoner går i arv

Film
3

Eg kan ikkje vere heilt sikker på om eg har sett Nattevagten frå før. Det finst ei amerikansk nyinnspeling frå 1997, og kanskje var det den eg såg.

Nattevagten - Dæmoner går i arv er ei oppfølging til den danske originale Nattevagten frå 1994. Handlinga utspeler seg om lag tretti år seinare. Hovudpersonen no er dottera Emma (Fanny Bornedal) til Martin (Nikolaj Coster-Waldau) frå 1994-filmen. Ho er medisinsk student og tek jobb som nattevakt på same rettsmedisinsk institutt der foreldra hennar nesten vart drepne. Emma vil finne ut kva som skjedde.

Det eg hugsar frå den første filmen er meir ei kjensle enn konkrete scener, men nokre ting kjende eg att. Det gjorde ikkje så mykje. Filmen står greitt på eigne bein.

Eg likte filmen sånn passe. Han var verken for lystig eller for mørk. Det er ein balanse som gjer han lett å sjå, men som òg dempar filmen. Eg saknar meir brodd. Spenninga er der, men ho skremmer aldri skikkeleg.

Filmen handlar om traumer og arv, sopass mykje røper tittelen òg. Eg bryr meg ikkje nemneverdig om tematikken. Det er meir ein idé enn noko filmen dykkar djupt inn i.

Sambandet med den første filmen betyr meir for Karina Adelgaard på Heaven of Horror (heavenofhorror.com). Ho finn både nostalgi og noko rørande i Emma sitt forsøk på å hjelpe faren, men blir skuffa over manuset og ei gåte ho gjennomskodar tidleg. Eg får ikkje den same kjensla av gjenforeining. Då blir det tydelegare kor mykje denne filmen må bere på eiga hand.

Nattevagten - Dæmoner går i arv er ein kurant thriller. Han gjer litt av det han bør, men han imponerer ikkje. For meg vart det ein film som hamna midt på treet.