
North to Alaska
North to Alaska er morosam romantisk western. Henry Hathaway har regissert. John Wayne er i hovudrolla. Handlinga utspeler seg under gullrushet i Alaska. Partnaren til John Wayne sin karakter Sam sender han til Seattle for å hente den trulova sin. Når det viser seg at ho har gifta seg med ein annan mann, kjem Sam tilbake med ei selskapsdame som erstatning. Det er eit merkeleg opplegg, men det er òg utgangspunktet for mykje av humoren.
Dialogen flyt godt gjennom heile filmen. Replikkvekslingane mellom rollefigurane har ein god rytme. John Wayne som Sam McCord er solide greier. Han framstår som sjølvsikker og jordnær. Som eg tidlegare har merka så har John Wayne eit godt grep om si komiske rolle. Det fungerer fordi han ikkje prøver for hardt.
Så er det slagsmåla. Dei er mange, og dei er overdrivne. Nokre av dei er litt underhaldande, men det blir for mykje av det same. Folk dundrar gjennom veggar. Spark og slag blir levert med tru på at eg blir underhalde av at folk slåst, men eg er oppteken av kvifor. Eg kunne ha vore forutan mange av desse scenene, spesielt frå bylivet.
Slagsmåla blir etter kvart meir slitsame enn morosame. Dennis Schwartz på Dennis Schwartz Movie Reviews (dennisschwartzreviews.com) er heller ikkje særleg begeistra. Han meiner den enkle slapstick-humoren gjer filmen unødvendig langdryg. Samtidig trekker han fram samspelet mellom John Wayne og Stewart Granger som noko av det som fungerer. Der er eg einig. John Wayne har ein naturleg komisk timing. Det er når filmen insisterer på at folk skal slå kvarandre gjennom veggar, at humoren mistar noko av sjarmen.
Det er ein morosam film. Handlinga er føreseieleg, men det gjer ikkje så mykje. Det er ikkje ei djup kjærleikshistorie, men det er triveleg.
