
One Man Band
One Man Band får svært mykje ut av éin mynt. To gatemusikantar vil ha han, og ei lita jente sit med avgjerda. Eg synest det blir ein fantastisk musikalsk kortfilm av denne enkle duellen.
Jenta skal eigentleg kaste mynten i ein fontene. Før ho rekk det, dukkar den eine musikanten opp med sitt eige vesle orkester. Så kjem den andre. Begge prøver å overtale henne med musikk, og konkurransen blir stadig meir påtrengande.
Det eg likar så godt, er at musikken ikkje berre ligg rundt historia. Han er handlinga. Me høyrer kva mennene prøver på, korleis dei svarar kvarandre, og korleis dei gjer meir ut av det når det første forsøket ikkje er nok. Bilda og lyden arbeider mot den same vesle konflikten.
Rachel Wagner framhevar også dette på Rachel’s Reviews (rachelsreviews.net). Ho meiner musikken og lydarbeidet er dei beste sidene ved filmen, og at det er tydeleg kva lyd som kjem frå kvar av dei to utøvarane. Det er eit konkret poeng som forklarer kvifor duellen blir meir enn berre bråk.
Eg synest filmen er vellukka fordi han held fast ved denne ideen. Det er nok å følge kampen om merksemda og mynten. One Man Band viser kor mykje ei lita forteljing kan gi når musikken får gjere ein så stor del av arbeidet.
