
Paradise
Paradise har eit science fiction-premiss eg kan like. År av livet kan overførast frå ein person til ein annan. Pengar kan altså kjøpe tid, ganske bokstavleg, medan andre må gi frå seg tida for å betale det dei skuldar.
Den tyske filmen følger eit ektepar som får kjenne dette på kroppen. Max (Kostja Ullmann) arbeider for selskapet som tilbyr behandlinga. Då gjelda deira får konsekvensar for kona, blir det noko anna enn ei teneste han kan selje til andre.
Karina Adelgaard framhevar på Heaven of Horror (heavenofhorror.com) korleis teknologien først blir presentert som ei moglegheit, før filmen viser kven som har råd til å nyte godt av henne. Det er ein konkret måte å gjere forskjellane mellom folk synlege på.
For meg er det også plass til ei sår historie om mannen og kona. Premisset handlar om meir enn ei oppfinning. Det grip rett inn i kva slags liv dei kan ha saman, og kor mykje av framtida som faktisk er deira.
Eg likar når ein slik idé får konsekvensar for menneska i forteljinga. Her er det nettopp forholdet mellom dei som gir den manipulerte levetida noko å bety. Eit interessant utgangspunkt som gir meg noko å vere med på.
