Hopp til hovedinnhold
Plakat for Paris pieds nus (2017)

Paris pieds nus

Film
2

Paris pieds nus hadde eit uttrykk som gjorde meg nysgjerrig. Eg visste lite om filmen, men tenkte det kunne vere verdt å prøve. Det endar som ein rotete komedie der eg finn få kvalitetar å halde fast ved.

Fiona (Fiona Gordon) reiser frå Canada til Paris etter å ha fått brev frå tanta. Då ho kjem fram, er tanta borte. Ho mister også bagasjen og møter den heimlause Dom (Dominique Abel), som blir ein del av den lite vellukka orienteringa hennar i byen.

Det er ei form som gir mykje plass til kropp, rørsler og merkelege møte. Eg får likevel ikkje nok ut av påfunna til at det heng saman. Uttrykket som først gjorde meg interessert, blir ikkje følgt av ei tilsvarande god oppleving.

John Fink omtalar filmen som Lost in Paris på The Film Stage (thefilmstage.com). Han likar den fysiske komedien og finn glede i overraskingane undervegs. For meg blir det same opplegget meir rot enn sjarm.

Eg kunne nok ha brukt fleire grunnar enn utsjånaden til å velje denne. Det eg håpa å finne, dukka iallfall ikkje opp.