
PlayTime
Playtime er å så nydeleg å sjå på og lytte til, men blir med ei lengde på over to timer meir ei tolmodprøve enn ein fornøyelse. Jacques Tati har igjen sett Monsieur Hulot laus, som i eit moderne Paris skapar kaos på sin typiske måte.
Det er først og fremst ei tolmodprøve for dei som sjeldan ser ein film utan ei tydeleg oppbygging av handlinga. Oppdelt er det nok av både humor og hendingar, men engasjementet for å følge dette frå start til slutt er ikkje til stades hjå meg. Så gjennom mine auger er ikkje dette meir enn framsyning av fin estetikk.
Tolmod og observasjon er også stikkord på Silent London (silentlondon.co.uk), men der blir dei døra inn til eit rikt og morosamt filmrom. Omtalen meiner Jacques Tati fortel tydeleg gjennom bileta, sjølv når forma er innfløkt, og finn fleire gags enn eitt gjensyn kan romme. Eg ser verdien i dette blikket. Likevel blir ikkje gleda over einskilde detaljar sterk nok til at eg får lyst til å følge heile vandringa.
