Playtime er å så nydeleg å sjå på og lytte til, men blir med ei lengde på over to timer meir ei tolmodprøve enn ein fornøyelse. Jacques Tati har igjen sett Monsieur Hulot laus, som i eit moderne Paris skapar kaos på sin typiske måte.
Det er først og fremst ei tolmodprøve for dei som sjeldan ser ein film utan ei tydeleg oppbygging av handlinga. Oppdelt er det nok av både humor og hendingar, men engasjementet for å følge dette frå start til slutt er ikkje til stades hjå meg. Så gjennom mine auger er ikkje dette meir enn framsyning av fin estetikk.