
Point Break
Surfethriller med godaste Patrick Swayze og Keanu Reeves, førstemann som steintøff surfeguru og andremann som fersk FBI-agent.
Bankranarar er på ferde, og dei kallar seg Ekspresidentane, noko som sjølvsagt inneber at dei brukar masker som skal likne både på Richard Nixon og Ronald Reagan. Og dei køyrer eit vrak av ein bil av merket Lincoln. FBI sender Utah (Keanu Reeves) under dekke i surfemiljøet for å spore opp ranarane.
Point Break er ingenting nytt, og eg lurar på korleis han blei motteken i 1991 òg. Filmen byr på ingen eller svært få overraskingar. Både handlinga og dialogen kan brettast ut og bli føresett etter fem minuttar. Men eg tykte det gjekk unna likevel.
Eg får meg eit par latterkuler av kor maskulint alt skal vere, og det blir trekt på smilebanda når Keanu Reeves viser kvifor standupkomikarar tykker at det er morosamt å parodiere han. Surfing og fallskjermhoppinga er derimot meisterleg festa til film, og eit fint syn.
Patrick Swayze si utstråling får mykje av æra på Whispering into the Void (belledejour1899.substack.com). Belle de Jour meiner han leverer den store livsfilosofien med nok alvor til at me skjønar kvifor dei andre følger Bodhi. Det gir eit anna blikk på den maskuliniteten eg ler av. Filmen treng ikkje bli djup for at energien skal fungere, men det hjelper når nokon i sentrum kan få dei store orda til å verke forlokkande.
