Hopp til hovedinnhold
Plakat for Profondo rosso (1975)

Profondo rosso

Film
3

Eg likar filmane til Dario Argento utan at dei alltid hamnar heilt øvst hos meg. Profondo rosso er ein slik film. Han er god, har mykje stemning og gir meg nok å like utan at eg treng å gjere han til ein favoritt.

Ein pianist blir vitne til drapet på eit medium. Marcus Daly (David Hemmings) meiner han har sett noko viktig på åstaden, men klarer ikkje å plassere det. Saman med ein journalist prøver han å finne ut kven som står bak medan fleire blir drepne.

Det er ikkje alltid eg har så mykje meir å seie om kvifor ein Dario Argento-film fungerer for meg. Her er det nok at eg blir med inn i uttrykket hans og får ei god filmoppleving. Det treng ikkje vere topp for å vere verd å sjå.

Andrew Beeken rosar på Blueprint: Review (blueprintreview.co.uk) samspelet mellom kamera, fargar og musikken til Goblin. Han meiner dei brå valdshandlingane får ekstra kraft gjennom måten dei blir viste på. Det er eit konkret perspektiv på den stemninga eg har glede av.