
Ride
Ride er ein film som ikkje gjer stort ut av seg, men som har eit hjarte. Helen Hunt har skrive manuset, har regien og spelar hovudrolla. Ho er ei overbeskyttande mor som reiser etter sonen sin frå New York til California. Han har droppa ut av college for å satse på surfing. Det høyrest kanskje ut som eit lett komediedrama, men filmen har meir djupne enn ein skulle tru.
Det er noko og ærleg i måten forholdet mellom mor og son blir skildra på. Ei kvinne som må lære å sleppe taket, og ein ung mann som prøver å finne ut kven han er. Utan forventningane til mora hengande over seg. Og sjølv om surfing spelar ei viktig rolle, handlar filmen meir om personleg utvikling enn om sport. At mora kastar seg ut i bølgene sjølv.
Det er ikkje eit perfekt drama, og filmen har nokre litt tørre dialogar og klisjéar her og der. Men Hunt klarar greitt å bere historia. Ho skapar eit portrett av ei kvinne som ikkje berre kjem overreins med sonen sin etter kvart, men også godtek seg sjølv.
Matt Zoller Seitz på RogerEbert.com (rogerebert.com) meiner også at filmen går djupare enn den lette komedieramma først lovar. Han legg vekt på korleis tempoet roer seg ved havet og gir plass til det Jackie har halde på avstand. Eg likar den same rørsla frå kontroll til å sleppe taket. Surfinga blir ein del av utviklinga hennar, og Helen Hunt gir den enkle historia eit hjarte.
