
Saving Private Ryan
Saving Private Ryan er ein av dei filmane alle liksom skal ha eit forhold til. Steven Spielberg regisserte han, me møter kaptein John Miller (Tom Hanks), og handlinga er velkjend for dei fleste. Han følger ei gruppe soldatar, leia av kaptein John Miller, på eit oppdrag for å finne menig James Francis Ryan (Matt Damon) og få han trygt heim etter at dei tre brørne hans har blitt drepne i kamp. Edward Burns og Tom Sizemore er med i troppen.
Eg skal vere ærleg. Eg går inn i denne typen filmar med ei viss skepsis. Krigsfilm er ikkje sjangeren eg oppsøker først. Men eg skjønar godt kvifor akkurat denne blir trekt fram som eit høgdepunkt i sjangeren. Opningssekvensen på Omaha Beach er noko for seg sjølv. Det er kaos, støy og forvirring på ein måte som gjer at eg kjenner ubehaget i kroppen. Ingen heltemodig musikk som fortel meg korleis eg skal føle det, berre lyden av kuler og skrik.
Problemet mitt er at filmen ikkje klarer å halde det nivået oppe resten av vegen. Troppen vandrar gjennom Frankrike, snakkar om kva dei skal gjere når krigen er over, og filmen byrjar å likne mange andre krigsdrama eg har sett før. Det er greitt nok gjort, men det manglar noko av trykket frå starten. Eg sat og venta på at filmen skulle finne tilbake til den intensiteten.
På Film Perspective (filmperspective.wordpress.com) blir nettopp resten av filmen forsvart mot påstanden om at berre opninga er stor. Omtalen meiner samtalane og tvilen rundt oppdraget gir krigen ei menneskeleg og moralsk tyngd. Eg ser poenget, men kjende ikkje at desse delane heldt trykket frå stranda oppe. Det er skilnaden for meg. Godt handverk og eit alvorleg spørsmål er ikkje alltid nok til å gi den personlege opplevinga eg venta på etter ein så sterk start.
Det som forundrar meg mest er kor lite filmen faktisk trefte meg, gitt kor mykje han blir hylla. Eg kan sjå at han er godt laga. Men eg sit ikkje igjen med den kjensla av å ha sett noko som verkeleg treffer meg personleg. Kanskje er det fordi eg har sett så mange krigsfilmar som prøver det same sidan.
Så bra til krigsfilm å vere, trur eg. Handverket er det ikkje mykje å seie på.
