
Scream
Det er lett å gløyme kor mykje Scream faktisk gjorde for slasher-sjangeren, sidan han i ettertid har blitt etterlikna, parodiert og utvatna av dårlege kopiar.
Men når me ser tilbake til 1996, var dette friskt og frekt. Sjangeren var lagt i frå å vere på topp. Wes Craven og Kevin Williamson skapa karakterar som ikkje berre levde i ein skrekkfilm, men som òg visste at dei levde i ein skrekkfilm. Det enda opp som god humor og spenning. Spelet med klisjear gjorde at du aldri heilt visste kva som kom til å skje.
Opninga med Drew Barrymore er både sjokkerande og morosam på ein gong. Filmen er full av slike augeblikk. Maska, stemma på telefonen og alle reglane for korleis ein karakter overlever i ein skrekkfilm.
At Scream klarar å vere sjølvmedviten utan at det øydelegg for opplevinga av dette som ein film med ei oppdikta historie, er kanskje grunnen til at han framleis fungerer så godt.
Jerry Saravia på Jerry Saravia on Cinema (jerrysaravia.blogspot.com) rosar den same blandinga av humor og skrekk, særleg opninga med Drew Barrymore. Men han meiner siste del fell tilbake i klisjeane filmen først gjorde narr av. Det er ei relevant innvending til entusiasmen min. Eg opplever at sjølvmedvitet framleis fungerer, men testen er om filmen held spenninga oppe også når referansane ikkje lenger overraskar. Å kjenne reglane er ikkje åleine nok til å bryte dei.
