
Scream 4
Det har gått nokre år, og det hjelper Scream 4. Eg synest denne er betre enn Scream 3. Figurane har fått leve litt sidan sist, og det gir opplegget ein litt annan dimensjon.
Sidney Prescott (Neve Campbell) kjem tilbake til Woodsboro i samband med ei bokutgiving. Snart begynner nye drap, og fortida blir igjen noko dei overlevande må forhalde seg til. Samtidig har ein ny generasjon vakse opp med historiene om det som skjedde.
Eg likar at tida som har gått, får vere ein del av filmen. Det er noko anna å møte desse menneska igjen etter fleire år enn berre å sende dei rett inn i endå ei runde. Det gjer ikkje alt nytt, men gir meg meir å hente i gjensynet.
Thomas Caldwell trekker på Cinema Autopsy (blog.cinemaautopsy.com) fram generasjonsskiljet mellom dei gamle figurane og ungdommane som har vakse opp med sjølvbevisste skrekkfilmar. Han meiner filmen får noko ut av å vende tilbake i ei tid med mange nyinnspelingar. Det er ein konkret måte å bruke avstanden til dei første filmane på.
For min del er Scream 4 eit greitt gjensyn med Scream-serien. Særleg fordi menneska i han ikkje kjennest heilt fastlåste i det førre kapittelet.
