
Sense and Sensibility
Sense and Sensibility er ei god filmatisering av Jane Austen sin debutroman. Godt tilpassa til lerretet, regissert av Ang Lee. Filmen lukkast som eit sjølvstendig verk, uavhengig av boka, som eg ikkje har lese.
Sentralt står søstrene Elinor og Marianne Dashwood. Eine har fornufta, ho andre står for kjenslene. Elinor held på det indre livet sitt med stillferdig styrke, medan Marianne kastar seg inn i kjærleik og sorg med heile seg. Når begge møter motstand er det karakterstyrke, ikkje handling, som blir det verkelege dramaet. Dette er ikkje ei historie der heltar reddar dagen, men der folk held fast ved integritet når alt går imot.
Det er også andre gode rolleinnehavrarar. Alan Rickman tilfører djupn og varme til den tålmodige oberst Brandon. Hugh Grant spelar på sitt typiske sjenerte vesen som Edward Ferrars. Alt dette blir vakkert iscenesett i britiske omgivnar. Og i bakgrunnen går eit stemningsfullt lydspor.
Det mest imponerande med filmen er kanskje korleis han kommuniserer med undertekst. Det handlar like mykje om det som ikkje blir sagt som det som blir ytra. Og nettopp der ligg styrken til Sense and Sensibility. Det er eit verk der ord, og fråværet av dei, ber meining tungt. Ein av dei verkeleg gode Austen-adaptasjonane.
Systerforholdet blir vurdert annleis på Peachy Reviews (marspeach.wordpress.com). Der verkar Emma Thompson si Elinor stundom meir moderleg enn systerleg, slik at skilnaden mellom henne og Marianne blir for sterkt knytt til alder. Det er eit interessant motargument til mi eiga oppleving av karakterstyrken deira. Eg har ikkje lese boka og vurderer filmen på eigne premiss, der avstanden mellom det dei viser og det dei kjenner, framleis er noko av det sterkaste.
