
Shine
Shine er ein fin og litt sår film. Han handlar om musikk og talent, men også om kor krevjande det kan vere å skulle spele noko tilnærma feilfritt. Det som utanfrå ser ut som ei stor gåve, kan vere tungt å bere.
Filmen bygger på livet til den australske pianisten David Helfgott (Geoffrey Rush som vaksen, Noah Taylor som ungdom). Me følger eit talent som blir møtt med store forventningar, og eit liv der forholdet til familien og presset rundt musikken får mykje å seie.
Eit krevjande pianostykke står sentralt. Men filmen fortel om meir enn ein vanskeleg konsert og eit samanbrot. Han viser eit menneske i relasjon til andre, og det er desse møta som gjer historia både fin og vond å følge.
Det er mange gode karakterar her. Eg likar at filmen har plass til menneska rundt pianisten, slik at musikken ikkje blir ståande som heile forklaringa på livet hans. Det gir også dei såre delane meir å feste seg i.
Daniel Mumby på Three Men on a Blog (threemenonablog.blogspot.com) framhevar forholdet mellom far og son i den tidlege delen, men meiner filmen seinare blir for melodramatisk. Eg er meir positiv til heilskapen. For meg fungerer blandinga av det fine og det såre godt, og karakterane gir meg lyst til å bli verande i historia.
