
Signs
Signs fungerer heilt greitt som eit lite idealistisk eksperiment. Filmen er godt laga, og stemninga held seg. Eg kunne likevel ønske at noko rufsa det meir til og gjorde møtet mellom menneska litt meir jordnært.
Jason (Nick Russell) lever ein einsam kvardag i byen. Frå kontoret får han auge på Stacey (Kestie Morassi) i bygningen på den andre sida. Dei begynner å kommunisere med skrivne beskjedar som dei held opp mot vindauget. Dermed kan filmen fortelje om eit møte utan at dei treng å snakke saman.
Det er eit enkelt grep, og eg synest det fungerer innanfor den korte forma. Små beskjedar kan endre noko i ein kvardag som elles går i det same. Historia treng ikkje særleg mykje rundt dette for at me skal forstå kva kontakten betyr.
Steven Sheehan synest det blir for søtt på Letterboxd (letterboxd.com), og meiner hovudrolla og musikken gjer det vanskeleg å bry seg om utfallet. Eg er ikkje like misnøgd, men forstår innvendinga. Eg ønsker meg også noko som bryt litt meir med det idealiserte opplegget.
For meg er det likevel ikkje nok til å øydelegge filmen. Han har ei stemning han klarer å halde på, og han får noko ut av den uvanlege måten å kommunisere på. Eg ville gjerne hatt meir motstand i historia. Som eit kort romantisk forsøk held han likevel fint.
