Hopp til hovedinnhold
Plakat for Solaris (1972)

Solaris

Film
3

Lengda er den største akilleshælen til Solaris. Det var ei prøve å sjå heile filmen samanhengande. Samtidig har han mykje godt ved seg, og eg vil ikkje la den tunge gjennomføringa av framsyninga ta bort alt det som fungerer.

Kris Kelvin (Donatas Banionis) blir sendt til ein romstasjon ved planeten Solaris for å undersøke merkelege hendingar. Der blir møtet med det ukjende også eit møte med minne og kjensler. Hari (Natalya Bondarchuk), som liknar den døde kona hans, gjer det vanskeleg å skilje mellom det han veit og det han opplever.

Dette er science fiction som gir mykje plass til stemning. Eg synest Andrei Tarkovsky får fram noko magisk i bilda og i måten dei blir haldne på. Det er flott filmkunst her, og det er ikkje berre premisset som gjer filmen interessant.

Clayton Dillard skriv på Slant Magazine (slantmagazine.com) at tempoet blir styrt meir av tema og metaforar enn av detaljane i handlinga. Det gir ei forklaring på kvifor filmen brukar så mykje tid der ein annan science fiction-film ville ha gått vidare. Eg ser verdien i det, sjølv om eg synest det blir krevjande å vere med heile vegen.

Det er nettopp denne motsetninga eg sit igjen med. Eg kan sette pris på stemninga og bilda og samtidig ønske at filmen hadde vore kortare. Det er ikkje nødvendig å avvise forma for å meine at ho kostar litt for mykje tolmod.

Solaris har meir godt enn dårleg ved seg for meg. Men lengda er ikkje ei lita innvending. Ho pregar opplevinga, også når eg ser kor mykje filmen får til.