
Soylent Green
Eg visste lenge kva Soylent Green handla om før eg såg han. Dermed hadde eg også den store avsløringa i bakhovudet frå starten. Det hindra meg heldigvis ikkje i å like filmen.
Historia er lagd til eit overfolka New York med mangel på mat, vatn og plass. Dei fleste lever trongt og fattig, medan eit fåtal har tilgang til heilt andre liv. Ein politimann som undersøker eit drap, kjem nærare selskapet som forsyner innbyggarane med mat.
Det er særleg dette framtidsmiljøet som får tak i meg. Filmen har ei tydeleg tilnærming til overbefolkning og problema som følger med. Eg blir litt oppslukt av verda han skapar, sjølv om han ikkje held like høgt nivå heile vegen.
John Kirk rosar på Blueprint: Review (blueprintreview.co.uk) at menneska som søv i trappene, blir viste som ein vanleg del av kvardagen. Han meiner den nøkterne måten å filme på gir oss tid til å ta inn samfunnet. Det er eit konkret døme på kvifor filmen har noko å gi også når overraskinga allereie er borte. For meg er det godt nok til at denne fungerer.
