
Spartan
Spartan er ein politisk thriller frå 2004. Ein spesialstyrkesoldat blir sett til å finne og redde presidentdottera. Oppdraget blir avslutta etter ei pressemelding som seier ho er død. Men soldaten held fram på eiga hand fordi han har funne bevis på at ho er levande. Det handlar om menneskehandel, konspirasjonar på høgt nivå og eit nett av løgner.
Filmen er spesiell. Regissøren legg ikkje særleg vekt på å gjere historia oversiktleg. Ting skjer brått. Rollefigurane snakkar i halve setningar og kodar. Eg må halde følge sjølv. Eg blir kasta inn i noko som allereie er i gang.
Dialogen er knapp og rytmisk. Det gir filmen eit uttrykk litt ulikt andre thrillerar. Nokre gonger verkar det litt kunstig. Me sveipar innom politiske intriger, hemmelege operasjonar og pinlege sanningar. Det er vanskelega å halde oversikta. Det er ikkje nødvendigvis eit problem. Eg likte at filmen ikkje ville forklare alt like tydeleg.
Jack Baty på Jack Baty’s Weblog Archives (archive.baty.net) meiner David Mamet har interessant dialog, men ikkje personar han klarer å bry seg om. Han finn heller ikkje noko særleg liv i framføringa til Val Kilmer. Det er ei anna grense for kor mykje den sære forma kan bere. Eg merkar òg at replikkane stundom verkar kunstige, men finn nok driv og uvisse til å halde fram. At filmen krev litt av meg, blir dermed meir lokkande enn fråstøytande.
Spennande er det, fordi filmen har eit driv i seg. Jakta på jenta held eit høgt tempo. Fleire grep gir filmen ein uføreseieleg struktur.
Spartan er ikkje perfekt. Slutten er litt brå. Nokre scener kjennest meir konstruerte enn at dei passar inn. Men eg likte korleis han ikkje prøver å vere noko anna. Dette er ein film som torer å vere vanskeleg.
