
Sweet and Lowdown
I Sweet and Lowdown av Woody Allen er handlinga lagt til 1930-talet og handlar om jazz, gangsterar og romantikk.
Det handlar om ein oppdikta gitarist, Emmett Ray. Ray var eit uansvarleg, arrogant, ubehageleg, alkoholikisert og miserabelt menneske, og den beste gitaristen i verda.
Me følger livet til Ray, som handlar om å drikke seg full, bisarre hobbyar, sjå på tog og draumane hans om å bli rik og berømt. Samt hans fascinasjon for Django Reinhardt.
Dette er ein fin og trygg Woody Allen-film som handlar om typiske Woody Allen-interesser, og for ein fan av han som eg er, så blir dette ein film som passar meg.
Den oppdikta musikkhistoria får mykje av sjarmen sin frå forma på Dynamic 01 (ahouseinthemiddleofnowhere.blogspot.com). Omtalen likar korleis intervju med tilsynelatande ekspertar gir Emmet Ray eit liv som verkar verkeleg, og finn stor kraft i Sean Penn sitt spel. Det passar fint til blandinga av jazz og rare personlege vanar. Woody Allen bygger ikkje berre eit miljø eg likar å vere i, men også ei truverdig ramme rundt ein figur som slett ikkje er særleg tiltalande.
