
Take Me
Taylor Schilling er eit trekkplaster for meg i Take Me. Filmen rundt henne er meir midt på treet. Det litt merkelege premisset lovar meir nytt enn eg synest gjennomføringa gir.
Ray Moody (Pat Healy) driv ei verksemd som tilbyr liksomkidnappingar. Kundane betaler for å bli bortførte, med ei førestilling om at opplevinga skal hjelpe dei. Då Anna St. Blair (Taylor Schilling) bestiller eit lengre oppdrag, blir det vanskelegare å vite kva slags avtale han eigentleg har gått inn i.
Det er lett å sjå korleis dette kan opne for både komikk og ubehag. Eg får likevel ikkje så mykje ut av filmen utover at det er greitt å sjå henne i rolla. Han har eit opplegg som skil seg litt ut, men opplevinga blir ikkje særleg ny av den grunn.
Alex Arabian på Film Inquiry (filminquiry.com) er langt meir begeistra. Han rosar maktskifta mellom dei to og meiner Taylor Schilling er særleg god til å halde motiva til Anna uklare. Hovudrolleinnehavaren er me interesserte i begge to. Heilskapen samlar oss mindre.
På sitt beste er dette ein grei film. Eg hadde gjerne sett at han fekk meir ut av utgangspunktet.
