Hopp til hovedinnhold
Plakat for The Black Dahlia (2006)

The Black Dahlia

Film
2

Eg pleier ikkje å rette meg etter filmmeldarar. Men det eg har høyrt om The Black Dahlia, stemmer godt med inntrykket mitt av filmen. Unntaket er dei typiske elementa meldingar gjerne går i djupna på.

Historia ser ut til å forsvinne i sjølve filmen og dei mange forsøka på å skape eit grunnlag rundt karakterane.

Stilistisk har eg ingenting å utsette på The Black Dahlia. Her får eg tung sigarettrøyk, menn med hattar og mørke skuggar. Det blir det typiske film noir-preget som tar fokuset i filmen. Karakterane druknar i alt dette. Det gjeld særleg Lee Blanchard (Aaron Eckhart), som oppfører seg tullete på ein unødvendig måte. Han blir knytt til andre trådar som plutseleg blir nøsta opp i ein hårball. Han er så spesiell at sjølv katten ville lurt på om han skulle spyttast ut eller bli verande.

Dårleg metafor, men poenget er at filmen ikkje engasjerer eller forundra, men gir kjærleik og rart klipte scener i bøtter og spann inntil Brian De Palma samlar dette og får ei meining ut av det.

Kanskje andre ser samanhengen betre og vil ha større glede av det, men The Black Dahlia vil ikkje vere ein av filmane eg kjem til å tenke på når nokon seier Brian De Palma i framtida. Denne gjorde ingen inntrykk og vil fort gå i gløymeboka. Han er ikkje meir enn ein grei film.

Eit slikt motsett syn finst på LJONES66 (ljones66.wordpress.com). Skribenten meiner figurane er ei av dei største styrkane, og finn Aaron Eckhart både morosam og intens utan at prestasjonen tippar over. Nettopp han blir eit problem for meg. Når framferda verkar meir tullete enn engasjerande, hjelper det lite at røyk, hattar og skuggar gir filmen rett utsjånad. Me kan sjå den same noir-stilen og likevel oppleve innhaldet svært ulikt.