
The French Dispatch
Dette er noko av grunnen til at eg stadig gir Wes Anderson ein ny sjanse. The French Dispatch er så typisk han, men kjennest likevel ny. Eg får meir enn berre nok ein variant av eit uttrykk eg kjenner frå før.
Filmen er bygd rundt eit amerikansk tidsskrift med redaksjon i ein fransk by. Fleire av tekstane deira blir til eigne historier. Slik får filmen skifte både miljø og retning utan å sleppe taket i ramma.
Eg likar at det gjenkjennelege uttrykket denne gongen følger med historier som inspirerer. Det er ikkje nødvendig at Wes Anderson legg frå seg særpreget sitt for at eg skal bli interessert. Han må berre bruke det til noko eg har lyst til å følge.
Sheila O’Malley skriv på RogerEbert.com (rogerebert.com) at avstanden til figurane faktisk gjer filmen sterkare. Ho finn glede i kor langt Wes Anderson tar sin eigen stil.
Her fungerer det også for meg. Eg får ein film som både er lett å kjenne igjen og har noko nytt å gi.
